Franske fotballandslaget og sammenheng mellom dårlig ledelse og global oppvarming

Det er nesten så eksistensen har et ønske om å holde opp for alle oss andre et kjempe-eksempel på hva uhensiktsmessige menneskelige prosesser gjør med et team. Det reiser hjem med halen mellom beina. Den fotballmessige kompetansen vet vi er på topp. Hvilke krefter er det da som har styrt dette teamet mot avgrunnen? Hvem er det som har ansvaret for at disse destruktive kreftene helt har overtatt hele teamets adferd både på banen og mellom kampene?

Når omverdens forventninger ikke håndteres etter beste evne, slår omverden hånden av teamet. Når dette skjer på nasjonalt nivå, blir det en nasjonal krise og nasjonens leder blir tvunget til å involvere seg. Presidenten løfter pekefingeren og krever at spillerne skal skjerpe seg. Dette er i tråd med menneskelige prosesser forankret i forrige århundres syn på team og organisasjoner, i beste autoritære tradisjon. Det er spillerne det er noe feil med. Imidlertid tyder mye på at det er flere lag med autoritære personer mellom presidenten og teamets trener, alle styrt av hva hver enkelt av dem opplever er riktig for ”seg” på bekostning av hva helheten har behov for. «Min» autoritet må ikke svekkes fordi det er jeg som «kan» hva det nå enn er vedkommende leder oppfatter han kan. Det en slik ledertankegang avslører er i alle fall at helheten ikke er viktig. Lagets seire er til for å øke lederens status og prestisje.

Når denne type prosesser utspiller seg på bedriftsnivå eller divisjon- og avdelingsnivåer, tyter mye av det samme mønstret frem. Medarbeidere må gjøre som ledelsen sier. Kommer vi ned på familienivå heter det at barna må gjøre som foreldrene sier. Når autoriteter føler at deres interesse blir truet av hva som skjer ute på ”banen” , forsvinner alle lærebøkenes god råd om å tenke på helheten, lytte til medarbeiderne og skape engasjement og vilje til innsats.

Løfter vi samme tankegang opp på et globalt nivå har vi en klode, med alle sine store og små skapninger, som skriker til oss mennesker at ”vi” skaperverket, opplever ikke at ”vårt behov” tas vare på. Krav fra miljøet rundt oss blir ikke trukket inn i menneskenes beslutninger og kloden reagerer som den levende organisme den er med en adferd som røper at den ikke er i harmoni med seg selv.

Mon tro om vi ikke er kommet dithen at klodens adferd synliggjør for oss alle at den er ute av balanse, både i nærmiljøet og på globalt nivå. Kan det faktisk være så at alle våre miljøutfordringer tilsynelatende ikke er noe annet enn symptomer på hvordan de menneskelige prosessene er ”in the global village”? Dette er hva jeg opplever det franske  laget til VM har synliggjort på den globale scenen, sammenhengen mellom kvaliteten på de menneskelige prosessene og i denne sammenhengen teamets evne til å tilfredsstille nasjonens forventninger.

På globalt nivå blir det for meg en naturlig sammenheng mellom kvaliteten på de menneskelige prosessene «in the global village» og  ”klodens helsetilstand”. Dette er for  meg å gå fra symptomer (klodens helsetilstand) til årsaker (kvaliteten på de menneskelige prosessene på globalt nivå) . Prosesser på globalt og nasjonalt nivå kaller vi blant annet politikk, diplomati, internasjonale relasjoner og kultur. Når så disse prosessene blir riktig uhensiktsmessige, kaller vi det krig og terrorisme.

Hva sier klodens ubalanse oss om kvaliteten på de menneskelige prosessene oss i mellom? Mitt svar er at både lederskaps- og samarbeidsprosessene på globalt nivå er ute av balanse. Konsekvensen er global oppvarming, bankkrise avløst av finanskrise, for ikke å snakke om de nære ting på nasjonalt nivå, som et helsevesen som også synes å være noe ute av balanse. Det er vel ikke uten grunn at det på «folkemunne» hevdes, av de som har greie på det, at man må være både frisk og oppegående for å «overleve» et sykehusopphold. Jeg tenker ikke da bare på pasientene men like mye på den slitasjen som alle de ansatte ved sykehusene blir utsatt for. Hvordan er helse tilstanden for denne gruppen sammenliknet med befolkningen forøvrig?