Den fjerde desember skrev jeg følgende:
«Kinas president Hu Jintao tar tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo som en personlig fornærmelse. Fornærmet i denne sammenhengen betyr antagelig sint. Slik sett er han ikke den første lederen i historien som blir konfrontert med en av sine såre punkter og derved reagerer med sinne. Ut fra dette sinne har det vært satt i scene en rekke tiltak for at både Nobelkomiteen, Norge og land som eventuelt kommer på utdelingen 10. desember skal få føle hva et sinne fra en person med stor makt kan innebære.»
Så skjer det at Aftenposten den 12. desember forteller historien om sikkerhetsleder Jorid Bodin og hvordan hun, etter å ha advart internt om sikkerhetssvikt i Regjeringens datasystemer, ble fratatt oppgaver og tilslutt behandlet på en slik måte at hun slutter. Når departementsråd Karin Moe Røisland i Forsyningsdepartemenet blir konfrontert med dette gjengies hun i Aftenposten med et «goddag man økseskaft» svar om at hun mener departementet har gjort det riktige for å ivareta anonymiteten til varsleren. Har Jorid Bodin bruk for å være anonym når saken først er blitt offentlig?
Jorid Bodin forteller at hun hverken er et offer eller en helt, hun prøvde bare å gjøre jobben sin. Slik er det også med Liu Xiaobo, han prøver bare å påpeke at noe som står i Kinas grunnlov ikke følges i praksis.
Norge er landet som deler ut fredsprisen. Den er et overordentlig viktig verktøy for å sette fokus på hva som skjer på den globale scenen i forhold til å skape fred. Hadde ikke dette oppdraget fra Alfred Nobel vært utført med omtanke og kvalitet hadde heller ikke prisen fått den innflytelse den har fått.
Dette forplikter og vi må, som nordmenn, bli bevisst at også vi har våre ”kinesiske ledere” midt i blant oss. Det som skjer med Jorid Bodin og Liu Xiaobo er drevet frem av nøyaktig de samme kreftene utløst av usikre ledere.
Det er ingen grunn til at vi moralsk skal hovere over den kinesiske presidentens adferd. Det ene skjer på nasjonalt nivå og virkemidlene er derfor kraftigere og voldsommere enn det som skjer i Departementenes Servicssenter. Her er imidlertid ledernes reaksjonsmønstre tilpasset norske forhold, men ikke desto mindre svært alvorlig selv i norsk sammenheng. Det er ikke hyggelig å bli skviset ut av jobben når man opplever at man bare gjør jobben sin.
Liu Xiaobo, Hu Jintao, Jorid Bodin, Karin Moe Røisland har hver på sin måte bidradd til å synliggjøre hva det norske ordtaket «makta ter seg» betyr.
Måtte vi bare ha evnen til å se og lære, så ville disse hendelsene ikke ha vært forgjeves. Den ”tomme stolen” står der med sitt tause men likefullt så tallende budskap om at de to lederne, Hu Jintao og Karin Moe Røisland, ikke likte «budskapet» og fjerner derfor «budbringeren»
Bruk av makt, for ikke å bli” avslørt”, er og blir en tendens hos alle ledere i alle land. «Vi» har alle en «kinesisk leder» i vår egen mitte, Norge inkludert,og det skaper utrygghet og konflikter. De to hendelsene er bare i grad og ikke i sin art forskjellige.